Det viste seg at det hastet mer enn vi trodde med å forlate Tulum – øyet til orkanen i området var nemlig spådd å treffe nettopp her, om ca. 24 timer.

Dermed måtte hele byen evakueres. Alle vinduer ble spikret igjen, og det ble satt opp ekstra busser vekk fra byen.

Vi satte kursen mot Belize, og siden orkanen skjente noen mil nordover ble det ikke mer dramatisk enn at vi så litt regnvær. Bussturen var lang, og vi var ikke heldige nok til å få sitteplasser, men vi kom da fram til Belize City og ble som vanlig snytt i den første taxituren i et nytt land.

Belize har en helt annet kultur enn nabolandene da store deler av befolkningen er creolere og tilhengere av enten rastafari- eller dreadskulturen. Av den grunn snakket de også en ganske utydelig variant av engelsk, som jeg egentlig ikke forsto noe særlig mer av enn spansk.

Belize City var som tatt ut av en amerikansk gjengfilm og så akkurat ut som jeg ville forestille meg South Central LA. Jeg ble også forfulgt en liten stund av en stereotypisk ”crack-hoe” som ville ha pengene mine. Den ene natten vi var her fikk vi smake ekte Belizisk mat – KINAMAT ! Utrolig men sant, byen hadde ikke annet en kinarestauranter.

Neste morgen dro vi ut til Caye Caulker, en nydelig liten caribisk øy med skilter som advarte om å ”go slow” sånn i tilfelle noen skulle finne på å stresse på denne øya.

Hovedgaten på denne 2 kilometer lange øya var av sand, og eneste mekaniske transportmiddel var golfbiler. Ved øyas eneste ”strand” – i betong – lå det en sjarmerende shabby beach bar.

Samme sted var det utsikt til resultatet av herjingene fra en tidligere orkan som delte øya i to ved ”the split”.

Belize har noen av verdens beste dykkesteder, men dessverre dykker verken jeg eller Christine.

Snorkling fikk vi imidlertid organisert, og da fikk vi både svømt med 2 meter lange haier og kost med piggrokker.

Dette var utsikten fra soveromsvinduet.

Vi møtte mange interessante folk mens vi var her, blant annet på den lokale reggaebaren. Steve, vår snorkleguide var tidligere kjengmedlem fra LA, eksentriske Roamie fra Tyskland hadde klart kunststykket å bli påkjørt av en buss i Mexico og Jacob som var avbildet i Lonely Planet guideboken skulle ha meg til å fortelle om moreneålen han lokket ut på snorkleturen ca. hvert 5 min.

Etter noen rolige dager her dro vi over fjellene til Guatemala.

Vi dro via Guatemala City til Flores, en koselig liten by som dekker hver centimeter av en øy i innsjøen Lago Petén Itzá.

Herfra dro vi på utflukt til den største Mayabyen, Tikal, som ligger i tett jungel. Ifølge ryktene var det også jaguarer her, men de eneste vi så var i en nærliggende zoo.

Etter dette gikk turen til Antigua, en av de mest billedskjønne bakgrunnene for en by jeg noen gang har sett. Mellom to store vulkaner ligger en liten by i 1600-talls spansk kolonistil. Vi besteg den ene toppen,

og ble belønnet med en fantastisk utsikt over dalen, og fikk også se lavaen renne ned fjellsiden. Vi dro også på dagstur til Lake Atitlan, en nydelig beliggende innsjø med flere vulkanske topper spredt rundt bredden.

Fordi vi ble hengende litt lenge på Yucatanhalvøya og fordi vi valgte å droppe et av høydepunktene på veien var vi nå i litt tidsnød for å rekke tilbake til Mexico City og returbilletten hjem. Oppholdet i Guatemala ble derfor noe kortere enn vi kunne tenkt oss, og vi satte kursen mot Palenque, den mayabyen som skal være den aller peneste, beliggende dypt inne i jungelen. Etter ca. 30 timer i buss var vi framme og fikk oss en lite hytte i jungelen. Dagen etter utforsket vi ruinene og timene i buss var definitivt verdt det for Indiana André.

Vi måtte kjapt videre og satte oss dagen etter i en buss for 20 nye timer tilbake til Puerto Escondido. Her var vi så heldige å få med oss verdens beste surfere under X-games på Playa Zicatela. Siste dagen før vi satt oss på bussen til Mexico City hadde jeg en av mine største opplevelser noensinne da jeg dro opp en over 2 meter lang seilfisk! Den ble tilberedt på nærmeste restaurant og konsumert av meg og Christine, og et par misunnelige medfiskere som hadde blitt igjen på stranda denne dagen.

I Mexico City møtte vi igjen to mexicanske jenter vi hadde blitt kjent med i Puerto Escondido, og ble vist rundt i byen og på Aztekerhovedstaden Teotihuacan. Jeg hadde startet denne siste dagen i Mexico med magesjau, og formen var ganske laber da vi kom fram til ruinbyen. Verdens nest største pyramide, Solpyramiden, er den høyeste pyramiden man kan bestige, så dette var jo noe vi måtte gjøre. Etter første etasje opp på pyramiden ville ikke kroppen min mer så jeg spydde da opp frokosten på pyramiden. Jeg ba de andre gå opp uten meg, men følte det som et stort nederlag, og med Eye of the Tiger-musikken i hodet klatret jeg opp etter de andre og fikk tatt bilde på toppen.

Så var et to måneders eventyr over, og en 24 timers reise med omgangsyke ventet meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende